Tapet av Finland til Russland i 1809 førte til en statsomveltning i Sverige. Kong Gustav 4. Adolf ble avsatt og måtte gå i landflyktighet. Riksdagen utarbeidet en ny grunnlov og utpekte den styrtede kongens onkel, hertug Carl, til ny konge under navnet Carl 13.
I 1810 valgte Riksdagen den franske marskalken Jean-Baptiste Bernadotte til tronfølger under navnet Carl Johan. Kronprinsen tok straks ledelsen av svensk politikk, la til side tankene om å gjenerobre Finland, og utformet fra 1812 av planer om å erobre Norge. Russland gav sin støtte til planene allerede samme år. Den 3. mars 1813 skrev utsendinger for utenriksminister Castlereagh i Stockholm under på en traktat der Storbritannia forpliktet seg til å støtte den svenske Norges-politikken.
Gjennom 1812 og 1813 forsøkte Sverige på flere måter å påvirke stemningen i Norge til fordel for et statsforbund med Sverige. Agitasjonen kunne ha form av politiske pamfletter og flygeblad, eller utsendte agenter med oppdrag å knytte forbindelse til kretser som var i opposisjon til det danske eneveldet. Sentralt i denne opposisjonen stod grev Herman Wedel Jarlsberg. Han ble våren 1813 oppsøkt av Carl Johans utsending Nils Koch, som formidlet til kronprinsen den norske grevens råd om hvordan Sverige skulle gå fram for å vinne Norge.
torsdag 12. juli 2007
FREDSTRAKTATEN I KIEL
Sverige sluttet seg til stormaktsalliansen mot Napoleon, som bestod av Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike, og fikk i bytte et løfte om å få Norge etter Napoleons fall. Den erfarne hærføreren Carl Johan ble leder for alliansens armeer på nordflanken og slo keiserens styrker i flere slag, det siste store ved Leipzig 16.- 19. oktober 1813. Deretter snudde han sine avdelinger nordover mot Napoleons allierte, Frederik 6. av Danmark-Norge. Den 15. desember ble det sluttet våpenstillstand og innledet forhandlinger i Kiel, hovedstaden i de dansk-tyske fyrstedømmene Slesvig og Holstein. Den 14. januar 1814 ble fredstraktaten mellom Sverige og Danmark undertegnet.
Kieltraktaten var en avtale mellom fyrster, uten folkelig medvirkning. Traktatens 28 artikler hadde ett hovedformål, å overføre Norge ”med fuld Eiendomsret og Souverenitet” fra den danske til den svenske kongen, slik at det for framtiden skulle ”danne et Kongerige forenet med det Svenske” (artikkel 4). Traktatens 16. artikkel bestemte at det skulle utstedes proklamasjoner til innbyggerne i det avståtte land som underrettet dem om det som hadde skjedd, løste dem fra deres troskapsed til kongen, og oppfordret dem til med ro å ta imot den nye suverenens tropper. I tråd med dette utstedte Frederik 6. et åpent brev datert 18. januar 1814 om ”Norges Afstaaelse til Sverrig”, fulgt av en kunngjøring om at embetsmenn som ikke ville forbli i Norge skulle overlevere sine embeter til etterfølgere oppnevnt av den svenske regjering.
Anført av den danske stattholderen, prins Christian Frederik, gjorde Norge opprør mot Kieltraktaten og nektet å underkaste seg Sveriges konge. Mens Carl Johan var opptatt på kontinentet med nyorganiseringen etter Napoleons fall, utformet Riksforsamlingen på Eidsvoll en grunnlov og valgte Christian Frederik til Norges konge. Sverige kunne ikke gjøre stort mer enn å argumentere med kongelige proklamasjoner og politiske pamfletter.
Sammandrag
I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom Kielfreden tvunget til å avstå Norge til den kongen av Sverige, men Danmark beholdt de norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegels. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon, og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig med Sverige sommeren 1814 måtte den norske regjering godta fredsvilkårene i Mossekonvensjonen. Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Landet kunne beholde Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for å kunne inngå i unionen.
Kieltraktaten var en avtale mellom fyrster, uten folkelig medvirkning. Traktatens 28 artikler hadde ett hovedformål, å overføre Norge ”med fuld Eiendomsret og Souverenitet” fra den danske til den svenske kongen, slik at det for framtiden skulle ”danne et Kongerige forenet med det Svenske” (artikkel 4). Traktatens 16. artikkel bestemte at det skulle utstedes proklamasjoner til innbyggerne i det avståtte land som underrettet dem om det som hadde skjedd, løste dem fra deres troskapsed til kongen, og oppfordret dem til med ro å ta imot den nye suverenens tropper. I tråd med dette utstedte Frederik 6. et åpent brev datert 18. januar 1814 om ”Norges Afstaaelse til Sverrig”, fulgt av en kunngjøring om at embetsmenn som ikke ville forbli i Norge skulle overlevere sine embeter til etterfølgere oppnevnt av den svenske regjering.
Anført av den danske stattholderen, prins Christian Frederik, gjorde Norge opprør mot Kieltraktaten og nektet å underkaste seg Sveriges konge. Mens Carl Johan var opptatt på kontinentet med nyorganiseringen etter Napoleons fall, utformet Riksforsamlingen på Eidsvoll en grunnlov og valgte Christian Frederik til Norges konge. Sverige kunne ikke gjøre stort mer enn å argumentere med kongelige proklamasjoner og politiske pamfletter.
Sammandrag
I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom Kielfreden tvunget til å avstå Norge til den kongen av Sverige, men Danmark beholdt de norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegels. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon, og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig med Sverige sommeren 1814 måtte den norske regjering godta fredsvilkårene i Mossekonvensjonen. Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Landet kunne beholde Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for å kunne inngå i unionen.
SVERIGES ANGREP PÅ NORGE – MOSSEKONVENSJONEN
Norges motstand mot Kieltraktaten ble møtt med forberedelser til et militært angrep på Norge. På svensk side stod ca. 45 000 mann mot ca. 26 000 mann i Norge. Den 26. juli om morgenen ble Sveriges krigserklæring overlevert ved Svinesund. Krigen begynte for alvor da den svenske arméen natt til 30. juli krysset grensen og beleiret Fredriksten festning mens den svenske hovedstyrken rykket videre nordover. Fredssonderinger begynte allerede den 4. august, samme dag som Fredrikstad festning kapitulerte, og den 6. august kom Carl Johan med tilbud om våpenhvile. Forhandlinger om våpenhvile kom i gang i Moss 10. august mellom den svenske generalmajor Magnus Björnstjerna og kong Christian Frederik. Sveriges mål for forhandlingene var å få Christian Frederik til å sammenkalle et storting med mandat å gjøre endringer i Grunnloven og overlate makten til regjeringen. Dette ble også resultatet av forhandlingene som pågikk til 14. august i Moss jernverks hovedbygning. Avtaledokumentene omfatter en politisk konvensjon med fire tilleggsartikler, og en avtale om våpenhvile som skulle tre i kraft straks den var undertegnet og vare til 14 dager etter at Stortinget hadde kommet sammen.
OKKUPERT LAND – SMÅLENENE I SVERIGES VOLD
Etter inngåelsen av Mossekonvensjonen beholdt Carl Johan deler av sin armé i Norge som et pressmiddel overfor nordmennene. Den svenske okkupasjonen av Smålenene (Østfold) kom til å vare helt til våren 1815. Carl Johan oppholdt seg i den okkuperte delen av Smålenene fra 7. august, da han under salutt og militær parade flyttet inn i kommandantboligen i Fredrikstad. Den 21. august forflyttet han seg til Fredrikshald for derfra å overvåke forhandlingene med nordmennene om iverksettelsen av unionen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)