FREDSTRAKTATEN I KIEL

Sverige sluttet seg til stormaktsalliansen mot Napoleon, som bestod av Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike, og fikk i bytte et løfte om å få Norge etter Napoleons fall. Den erfarne hærføreren Carl Johan ble leder for alliansens armeer på nordflanken og slo keiserens styrker i flere slag, det siste store ved Leipzig 16.- 19. oktober 1813. Deretter snudde han sine avdelinger nordover mot Napoleons allierte, Frederik 6. av Danmark-Norge. Den 15. desember ble det sluttet våpenstillstand og innledet forhandlinger i Kiel, hovedstaden i de dansk-tyske fyrstedømmene Slesvig og Holstein. Den 14. januar 1814 ble fredstraktaten mellom Sverige og Danmark undertegnet.
Kieltraktaten var en avtale mellom fyrster, uten folkelig medvirkning. Traktatens 28 artikler hadde ett hovedformål, å overføre Norge ”med fuld Eiendomsret og Souverenitet” fra den danske til den svenske kongen, slik at det for framtiden skulle ”danne et Kongerige forenet med det Svenske” (artikkel 4). Traktatens 16. artikkel bestemte at det skulle utstedes proklamasjoner til innbyggerne i det avståtte land som underrettet dem om det som hadde skjedd, løste dem fra deres troskapsed til kongen, og oppfordret dem til med ro å ta imot den nye suverenens tropper. I tråd med dette utstedte Frederik 6. et åpent brev datert 18. januar 1814 om ”Norges Afstaaelse til Sverrig”, fulgt av en kunngjøring om at embetsmenn som ikke ville forbli i Norge skulle overlevere sine embeter til etterfølgere oppnevnt av den svenske regjering.
Anført av den danske stattholderen, prins Christian Frederik, gjorde Norge opprør mot Kieltraktaten og nektet å underkaste seg Sveriges konge. Mens Carl Johan var opptatt på kontinentet med nyorganiseringen etter Napoleons fall, utformet Riksforsamlingen på Eidsvoll en grunnlov og valgte Christian Frederik til Norges konge. Sverige kunne ikke gjøre stort mer enn å argumentere med kongelige proklamasjoner og politiske pamfletter.

Sammandrag
I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom Kielfreden tvunget til å avstå Norge til den kongen av Sverige, men Danmark beholdt de norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegels. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon, og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig med Sverige sommeren 1814 måtte den norske regjering godta fredsvilkårene i Mossekonvensjonen. Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Landet kunne beholde Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for å kunne inngå i unionen.