1397-1523 Kalmarunionen Norge, Sverige og Danmark. Dronning Margrete (1353-1412).
1496-1560 Gustav Vasa.
1521 Gustav Vasa valg til konge av Sverige.
1536 kong Christian IIIs håndfestning at Norge skulle være en dansk provins.
1588-1648 Christian IV.
1618-1648 Tredveårskrigen.
1625 Christian IV, Danmark inn i den tyske religionskrig, Tredveårskrigen.
1700-1721 Store nordiske krig.
1690-1720 Tordenskjold.
1716 Tordenskjolds seier ved Slaget ved Dynekilen.
1719 Tordenskjold tar Marstrand.
1718 Karl XII ble skutt under beleiring av Fredriksten festning.
1720 Tordenskjold dør etter duell med kårde ved Hildesheim i Tyskland.
1721 Store nordiske krig ble avsluttet ved freden i Nystad.
1672-1725 Peter den store .
1754-1793 Louis XVI Frankrikes konge fra 1774.
1789–1799 Den franske revolusjon. En periode i fransk historie.
1789 14. juli stormet militæret og borgere av Paris fengselet Bastillen.
1799 kuppet Napoleon makten i Frankrike og innsatte Konsulatet.
1813 Slaget i Leipzig, Napoleon ble tatt til fange.
1776–1789 den amerikanske revolusjon.
1773 Teselskapet i Boston 16. desember.
onsdag 3. oktober 2007
KALMARUNIONEN
Kalmarunionen var et tronfellesskap (13. eller 20. juli, 1397-1523) som forente de tre kongedømmene, Danmark, Norge (herunder Island og Grønland) og Sverige (med Finland) under en felles kongemakt. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny grunnlov (kalt håndfestning), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved riksrådene, og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong Christian IIs forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i Stockholms blodbad i 1520, ble Gustav Vasa valgt til Svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. Oldenborg- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.
Unionen
Unionen ble skapt av den norske dronning Margrete Valdemarsdatter (1353-1412), datter av den danske kong Valdemar Atterdag. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge Håkon VI. Det lyktes for Margrethe å få deres sønn Olav IV anerkjent som dansk tronarving. I 1376 arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrethe som formynder. Da hans far Håkon VI døde i 1380, ble han også konge av Norge. De to land var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med konges mor som formynder.
Før Olav IV ble myndig og kunne overta regjeringsmakten, døde han i 1387. Margrethe fikk drevet igjennom å bli valgt til regent av det danske riksråd, med tittelen «fuldmægtig frue og husbonde og Danmarks riges formynder». Året etter ble hun også anerkjent som norsk regent. Hun tok til seg sin søsters dattersøn, Bogislav, en sønn av fyrst Vartislav av Pommern, og ga ham det mer nordiskklingende navnet Erik. Det lyktes henne å få Erik godkjent som tronarving i Norge, og her ble han hyllet som konge i 1389, foreløpig med enkedronning Margrethe som formynder.
I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen. Albrekts motstandere valge henne i 1388 til regent over de deler av landet som de kontrollerte, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt. Etter å ha inntatt Stockholm og fordrevet Albrekt, hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under felles styre.
Erik av Pommerns unionseglRiksfellesskapet ble formalisert i 17. juni 1397 ved inngåelsen av Kalmarunionen på det svenske slottet i Kalmar, nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige Erik av Pommern som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrethe beholdt den relle makt over unionen til sin død i 1412.
Konflikt
Kongeslektstreet til Norge, Sverige og Danmark i tiden rundt dannelsen av unionen. Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i Schleswig, Holstein, Mecklenburg, og Pommern, som forstyrret den svenske eksporten, spesielt jern, til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppstod væpnede opprør (Engelbrektsopprøret) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i 1439, og ble etterfulgt av den barnløse Kristoffer av Bayern. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i 1448, valgte svenskene Karl Knutsson Bonde som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i Schleswig-Holstein var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller Christian I av Oldenburg som dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i 1450. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden.
Etter at Christian II hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i 1520 mot den svenske adel i Stockholms blodbad et opprør under ledelse av Gustav Vasa, som igjen drev de danske troppene ut i 1521. Gustav Vasas valg til konge av Sverige markerte slutten for Klamarunionen.
Endelig oppløsning
De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, Grevefeiden. I 1536 fastslo kong Christian IIIs håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet, uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten Danmark-Norge og styrt fra hovedstaden København.
Unionen
Unionen ble skapt av den norske dronning Margrete Valdemarsdatter (1353-1412), datter av den danske kong Valdemar Atterdag. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge Håkon VI. Det lyktes for Margrethe å få deres sønn Olav IV anerkjent som dansk tronarving. I 1376 arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrethe som formynder. Da hans far Håkon VI døde i 1380, ble han også konge av Norge. De to land var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med konges mor som formynder.
Før Olav IV ble myndig og kunne overta regjeringsmakten, døde han i 1387. Margrethe fikk drevet igjennom å bli valgt til regent av det danske riksråd, med tittelen «fuldmægtig frue og husbonde og Danmarks riges formynder». Året etter ble hun også anerkjent som norsk regent. Hun tok til seg sin søsters dattersøn, Bogislav, en sønn av fyrst Vartislav av Pommern, og ga ham det mer nordiskklingende navnet Erik. Det lyktes henne å få Erik godkjent som tronarving i Norge, og her ble han hyllet som konge i 1389, foreløpig med enkedronning Margrethe som formynder.
I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen. Albrekts motstandere valge henne i 1388 til regent over de deler av landet som de kontrollerte, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt. Etter å ha inntatt Stockholm og fordrevet Albrekt, hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under felles styre.
Erik av Pommerns unionseglRiksfellesskapet ble formalisert i 17. juni 1397 ved inngåelsen av Kalmarunionen på det svenske slottet i Kalmar, nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige Erik av Pommern som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrethe beholdt den relle makt over unionen til sin død i 1412.
Konflikt
Kongeslektstreet til Norge, Sverige og Danmark i tiden rundt dannelsen av unionen. Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i Schleswig, Holstein, Mecklenburg, og Pommern, som forstyrret den svenske eksporten, spesielt jern, til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppstod væpnede opprør (Engelbrektsopprøret) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i 1439, og ble etterfulgt av den barnløse Kristoffer av Bayern. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i 1448, valgte svenskene Karl Knutsson Bonde som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i Schleswig-Holstein var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller Christian I av Oldenburg som dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i 1450. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden.
Etter at Christian II hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i 1520 mot den svenske adel i Stockholms blodbad et opprør under ledelse av Gustav Vasa, som igjen drev de danske troppene ut i 1521. Gustav Vasas valg til konge av Sverige markerte slutten for Klamarunionen.
Endelig oppløsning
De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, Grevefeiden. I 1536 fastslo kong Christian IIIs håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet, uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten Danmark-Norge og styrt fra hovedstaden København.
TREDVEÅRSKRIGEN
Tredveårskrigen eller trettiårskrigen er navnet på en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger, og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren, og den franske kongemakten. Krigen og dertilhørende epidemier og hungersnøder førte til at befolkningen i store deler av de tysktalende smårikene ble opp mot halvert. Den franske kongemanktens villighet til å alliere seg med enhver hær - uansett religion - som var villig til å plyndre og ødelegge rivalene i øst, førte til at tysklandene forble politisk og religiøst splittet i ca 1500 småland i 222 år etter krigen. Fredsslutningen i Westfalen i 1648 kom til å danne grunnlaget for statssystemet i Europa frem til Napoleonskrigene.
Årsaker til krigen
For å forstå årsakene til tredveårskrigen må de rådende forholdene i denne perioden betraktes. Europa var hardt rammet av religionskriger og protestantismens rotfeste hos befolkningen og fyrstene førte med seg en konflikt med den rådende og vel etablerte katolisismen.
Hovedaktørene i konfliktene var Frankrike, som var den største katolske staten, og Habsburgriket, den største og fremste beskytter av katolisismen. Habsburgdynastiet var meget omfattende. De hadde posisjoner i Spania, Østerrike, Burgund, Italia og Nederlandene. Disse konfliktene endte med at det ble inngått en fredsavtale i Augsburg i 1555. Her ble det fastslått at fyrstene kunne bestemme hvilken religion deres fyrstedømmer skulle ha (av Latin: "Cius regis eius religo", dvs. "Den som styrer, hans tro skal gjelde"), og befolkningen måtte innrette seg deretter.
Det tysk-romerske riket var et konglomerat av 300 fyrstedømmer. På toppen satt en keiser som var uten noen særlig utøvende makt fordi de ulike fyrstedømmene styrte seg selv. Det var trolig flere protestanter enn katolikker i det tysk-romerske riket på 1600-tallet og mange av de 300 statene var protestantiske. I tillegg var store deler av befolkningen i de katolske statene også protestantiske, særlig i Böhmen, som ligger i dagens Tsjekkia. Dette førte med seg en sterkere protestantisk makt.
Spania var interessert i tyske stater, fordi de kontrollerte områder som hørte til Spania-Nederland i den vestlige delen av det tyske riket Frankrike var interessert i de tyske statene fordi de ønsket å forhindre at Habsburgerne fikk for mye kontroll over det tyske riket, og dermed omringe Frankrike. Sverige og Danmark var interessert i å få kontroll over de nordlige tyske statene i det baltiske området. Den religiøse spenningen mellom katolikkene og protestantene ble ytterligere forsterket etter freden i Augsburg. I tillegg spredte en tredje trosretning seg i befolkningen, Kalvinismen, som ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre. Dette skjedde samtidig som lederne av de østeuropeiske statene og Spania prøvde å opprettholde katolisismen.
Den svenske fasen (1630-1634) Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong Gustav Adolf, som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig, i tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et alt for sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte Baltikum.
Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter, hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt artilleri. Svenskene, med hjelp av sakserne, slo den tyske keiseren ved Breitenfield i 1631 og ved Lützen, der Gustav Adolf falt.
Den svensk-franske fasen (1635-1648) Frankrike var en stor katolsk stat, men på grunn av rivalisering med det tysk-romerske riket og det habsburgske Spania, allierte de seg med protestantene. Kardinal Richelieu, Ludvig XIIIs sjefsminister, mente at Habsburgerne var alt for mektig da de hadde områder i sørlige Frankrike og deler av Nederland.
Krigen artet seg som en internasjonal krig på tysk landjord. På den protestantiske siden befant Frankrike, Sverige og Nederland seg. På den andre siden var det Tyskland og Spania. Spania var som kjent under Habsburgernes kontroll, og var katolisismens fremste beskytter. Spania benyttet sjansen til å invaderte Frankrike.
I 1642 døde Richelieu, etterfulgt av Ludvig XIII året etter. Den franske tronen ble overtatt av den fem år gamle Ludvig XIV.
Sosiale og politiske aspekt ved krigenTredveårskrigen var ulik og nyskapende på flere områder. Først og fremst var det en svært blodig krig hvor mange ble drept. De religionskrigene som utartet seg før 1618 var stort sett oppgjør mellom konger og fyrster, og berørte ikke lokalbefolkningene i like stor grad som denne krigen gjorde. Med tredveårskrigen kom et ny måte å føre krig på. I stedet for en nasjonal hær, eller en hær knyttet til et folk med politiske ambisjoner, var det nå private hærer som kunne leies. Disse private hærene var topptrente og kunne handle etter andre motiv enn det som kanskje var intensjonene til de som leide dem. De private hærene var en blanding av flere folkeslag uten noen spesiell tilknytning til en region. Dermed ville ikke de, under en krig, få forsyninger fra makten. De måtte heller plyndre nærmeste landsby. Landsbyboerne som ikke ble drept, hadde ofte ikke noe annet å gjøre enn å følge hæren til neste plyndringssted. Dette førte til at flere landsbyer ble lagt øde, og sult og sykdommer var ofte en følge av dette igjen. Det finnes ikke noen eksakte tall, men et estimat tilsier at Tyskland hadde et befolkningstap rundt 40 % på landet og 33 % i byene.
Følgene av krigen
Freden i Westfalen er betraktet som starten på det moderne Europa med suverene småstater. Det var også avslutningen på religionskrigene som hadde herjet Europa i flere tiår. Det var en protestantisk seier over katolikkene, samt en svensk og fransk seier over Habsburgdynastiet.
Det som skjedde i Tyskland var at alle de rundt 300 statene fikk mer eller mindre egen suverenitet. De kunne selv gjøre avtaler med andre stater uten noen form for innblanding fra keisermakten. Det tysk-romerske riket var nå i praksis oppløst som et rike. Ingen lover kunne bli vedtatt av keisermakten, keiseren kunne heller ikke innkreve skatter. Tyskland gikk med dette tilbake til et føydalt system uten noen form for sentralstyre, og hadde ingen spesiell politisk innflytelse på det nye Europa som oppstod etter krigen. Den Habsburgske drømmen om et forent tysk-romersk rike gikk dermed i vasken.
Årsaker til krigen
For å forstå årsakene til tredveårskrigen må de rådende forholdene i denne perioden betraktes. Europa var hardt rammet av religionskriger og protestantismens rotfeste hos befolkningen og fyrstene førte med seg en konflikt med den rådende og vel etablerte katolisismen.
Hovedaktørene i konfliktene var Frankrike, som var den største katolske staten, og Habsburgriket, den største og fremste beskytter av katolisismen. Habsburgdynastiet var meget omfattende. De hadde posisjoner i Spania, Østerrike, Burgund, Italia og Nederlandene. Disse konfliktene endte med at det ble inngått en fredsavtale i Augsburg i 1555. Her ble det fastslått at fyrstene kunne bestemme hvilken religion deres fyrstedømmer skulle ha (av Latin: "Cius regis eius religo", dvs. "Den som styrer, hans tro skal gjelde"), og befolkningen måtte innrette seg deretter.
Det tysk-romerske riket var et konglomerat av 300 fyrstedømmer. På toppen satt en keiser som var uten noen særlig utøvende makt fordi de ulike fyrstedømmene styrte seg selv. Det var trolig flere protestanter enn katolikker i det tysk-romerske riket på 1600-tallet og mange av de 300 statene var protestantiske. I tillegg var store deler av befolkningen i de katolske statene også protestantiske, særlig i Böhmen, som ligger i dagens Tsjekkia. Dette førte med seg en sterkere protestantisk makt.
Spania var interessert i tyske stater, fordi de kontrollerte områder som hørte til Spania-Nederland i den vestlige delen av det tyske riket Frankrike var interessert i de tyske statene fordi de ønsket å forhindre at Habsburgerne fikk for mye kontroll over det tyske riket, og dermed omringe Frankrike. Sverige og Danmark var interessert i å få kontroll over de nordlige tyske statene i det baltiske området. Den religiøse spenningen mellom katolikkene og protestantene ble ytterligere forsterket etter freden i Augsburg. I tillegg spredte en tredje trosretning seg i befolkningen, Kalvinismen, som ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre. Dette skjedde samtidig som lederne av de østeuropeiske statene og Spania prøvde å opprettholde katolisismen.
Den svenske fasen (1630-1634) Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong Gustav Adolf, som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig, i tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et alt for sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte Baltikum.
Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter, hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt artilleri. Svenskene, med hjelp av sakserne, slo den tyske keiseren ved Breitenfield i 1631 og ved Lützen, der Gustav Adolf falt.
Den svensk-franske fasen (1635-1648) Frankrike var en stor katolsk stat, men på grunn av rivalisering med det tysk-romerske riket og det habsburgske Spania, allierte de seg med protestantene. Kardinal Richelieu, Ludvig XIIIs sjefsminister, mente at Habsburgerne var alt for mektig da de hadde områder i sørlige Frankrike og deler av Nederland.
Krigen artet seg som en internasjonal krig på tysk landjord. På den protestantiske siden befant Frankrike, Sverige og Nederland seg. På den andre siden var det Tyskland og Spania. Spania var som kjent under Habsburgernes kontroll, og var katolisismens fremste beskytter. Spania benyttet sjansen til å invaderte Frankrike.
I 1642 døde Richelieu, etterfulgt av Ludvig XIII året etter. Den franske tronen ble overtatt av den fem år gamle Ludvig XIV.
Sosiale og politiske aspekt ved krigenTredveårskrigen var ulik og nyskapende på flere områder. Først og fremst var det en svært blodig krig hvor mange ble drept. De religionskrigene som utartet seg før 1618 var stort sett oppgjør mellom konger og fyrster, og berørte ikke lokalbefolkningene i like stor grad som denne krigen gjorde. Med tredveårskrigen kom et ny måte å føre krig på. I stedet for en nasjonal hær, eller en hær knyttet til et folk med politiske ambisjoner, var det nå private hærer som kunne leies. Disse private hærene var topptrente og kunne handle etter andre motiv enn det som kanskje var intensjonene til de som leide dem. De private hærene var en blanding av flere folkeslag uten noen spesiell tilknytning til en region. Dermed ville ikke de, under en krig, få forsyninger fra makten. De måtte heller plyndre nærmeste landsby. Landsbyboerne som ikke ble drept, hadde ofte ikke noe annet å gjøre enn å følge hæren til neste plyndringssted. Dette førte til at flere landsbyer ble lagt øde, og sult og sykdommer var ofte en følge av dette igjen. Det finnes ikke noen eksakte tall, men et estimat tilsier at Tyskland hadde et befolkningstap rundt 40 % på landet og 33 % i byene.
Følgene av krigen
Freden i Westfalen er betraktet som starten på det moderne Europa med suverene småstater. Det var også avslutningen på religionskrigene som hadde herjet Europa i flere tiår. Det var en protestantisk seier over katolikkene, samt en svensk og fransk seier over Habsburgdynastiet.
Det som skjedde i Tyskland var at alle de rundt 300 statene fikk mer eller mindre egen suverenitet. De kunne selv gjøre avtaler med andre stater uten noen form for innblanding fra keisermakten. Det tysk-romerske riket var nå i praksis oppløst som et rike. Ingen lover kunne bli vedtatt av keisermakten, keiseren kunne heller ikke innkreve skatter. Tyskland gikk med dette tilbake til et føydalt system uten noen form for sentralstyre, og hadde ingen spesiell politisk innflytelse på det nye Europa som oppstod etter krigen. Den Habsburgske drømmen om et forent tysk-romersk rike gikk dermed i vasken.
STORE NORDISKE KRIG
Store nordiske krig er benevnelsen på krigen som ble ført i nord- og øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge og Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700, og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Russland etablerte seg som den dominerende makt i Østersjøområdet og en europeisk stormakt.
Bakgrunn
Mellom 1560 og 1660 skapte Sverige et Østersjøimperium sentrert rundt Finskebukta, som utgjorde provinsene Karelen, Ingermanland, Estland og Livland. Under tredveårskrigen skaffet Sverige seg besittelser i Tyskland, bl.a. Vestpommern, Wismar, hertugdømmet Bremen og Verden. Samtidig erobret Sverige danske og norske provinser nord for Øresund, bl.a. den gamle danske provinsen Skåne. Disse erobringene skyldtes i stor grad den svenske arméens gode trening. Den svenske arméen var langt mer profesjonell enn de fleste kontinentale arméer og kunne skyte betydelig mer på grunn av sin våpentrening. Imidlertid klarte ikke Sverige å støtte og vedlikeholde arméen når krigen ble forlenget, og omkostningene for krigføringen kunne ikke belastes de okkuperte landene.
I 1617 hadde traktaten i Stolbovo til Sveriges fordel fratatt Russland tilgang til Østersjøen, og den interne striden i løpet av første halvdel av det 17. århundre førte til at Russland aldri var i posisjon til å utfordre Sverige for å vinne tilbake disse områdene. Senere i århundret ble Russland styrket, særlig under Peter den Store, som ønsket å vinne tilbake de tapte områdene og gjenetablere et russisk nærvær ved Østersjøen. På slutten av 1690-tallet klarte eventyreren Johann Patkul å få istand en allianse mellom Russland, Danmark og Sachsen, og i 1700 angrep de tre landene Sverige.
Svenske seire
Fra begynnelsen av Store nordiske krig led Sverige under kong Karl XIIs manglende evne til å se situasjonen fra annet enn sitt personlige synspunkt. Hans oppsettelse på å hevne seg på sine fiender overskygget alle andre vurderinger. Igjen og igjen under disse atten årene med krig hadde han mulighet til å diktere en for Sverige fordelaktig fred. Den første delen av krigen bestod av en rekke svenske seire. Danmark ble beseiret sommeren 1700 under krigens første store slag, og det så grundig at landet ikke kunne delta i krigen på flere år. Deretter fulgte Russland, som led et knusende nederlag i slaget ved Narva i november.
Etter å ha oppnådd å oppløse den første koalisjonen mot ham i freden i Travendal og seieren i Narva, anså den svenske kansler Benedikt Oxenstierna de andre europeiske landenes, særlig Frankrike og sjømaktene som stod på terskelen til Den spanske arvefølgekrig, ønske om Sveriges gunst, som en gylden mulighet til å avslutte denne krigen og etablere seg som Europas megler. På denne tiden tilbød representantene for Polen-Litauen (som anså seg som nøytrale til tross for sin konges aktive deltagelse i den antisvenske koalisjonen) å være meglere mellom den svenske kongen og August den Sterke. Men Karl, som var oppsatt på å avsette August fra den polske tronen, holdt seg stolt borte og angrep Polen. Med dette endte Polens nøytralitet, og landet gikk inn i krigen på sin konges side. Fem år senere, den 24. september 1706, avsluttet kongen likevel Den polske krigen gjennom traktaten i Altranstadt, men denne traktaten var ikke til noen fordel for Sverige, og innebar ikke engang kompensasjon for seks års krigføring, og var derfor et politisk nederlag.
Russiske seire
Mellom 1700 og 1707 hadde to av Sveriges baltiske provinser, Estland og Ingermanland, blitt erobret av tsaren, og en tredje, Livland, blitt lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Han begynte å bygge opp en marine og en moderne armé, basert hovedsakelig på infanteri trent i bruk av skytevåpen.
Men selv nå kunne Karl med et pennestrøk fått tilbake nesten alt han hadde mistet. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Igjen ønsket Karl imidlertid å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov og dro med hæren sin til Ukraina under vinteren. Imidlertid ble hans styrker svekket av det kolde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han kampanjen fortsatte våren 1709 hadde Karl mistet en tredjedel av sin armé, og han led et knusende nederlag for Peter i slaget ved Poltava, hvoretter han flyktet til det osmanske rike hvor han tilbragte fem år i eksil. Peters seier kom overraskende ved de europeiske hoffene, og på én dag etablerte Russland seg som europeisk stormakt.
Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og August den Sterke gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet, og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en den av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangö.
Stralsunds fall
Bare kansleren, grev Arvid Horns, besluttsomhet holdt Sverige i krigen frem til Karl endelig returnerte det det osmanske rike. Kongen kom til den svenskkontrollerte byen Stralsund i november 1714. Karl var da i krig med hele Nord-Europa, og Stralsund var dømt til å falle. Karl ble der til desember 1715, og flyktet bare få dager før Stralsund falt.
På dette tidspunktet ble Karl av mange ansett som gal, ettersom han ikke ville tenke på fred og Sverige allerede hadde betalt en fryktelig pris for krigen, uten noe håp i sikte. Alle Sveriges baltiske og tyske besittelser var tapt.
AvslutningSelv om Karl kom tilbake fra det osmanske rike og tok personlig kontroll over krigføringen, oppnådde han lite før sin død i 1718. I det neste årene endret lite seg, men en rekke innfall på svensk område demonstrerte at krigen snart var avgjort, og Preussen og Hannover sluttet seg til koalisjonen i håp om å vinne land når freden ble sluttet. En serie av massiv dansk og russisk herjing ved den svenske kysten, der bl.a. Stockholms skjærgård ble brent ned, tvang til sluttet krigen til en ende.
Store nordiske krig ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Sverige hadde mistet alle sine oversjøiske besittelser erobret i det 17. århundre, og var ikke lenger en europeisk stormakt. Russland vant Sveriges baltiske besittelser, og var fra da den største makten i Øst-Europa. Sveriges utilfredshet med krigens resultat førte til Den russisk-svenske krig 1741-1743, Gustav IIIs russiske krig og Finskekrigen.
Sammendrag
Tordenskjolds seier ved Slaget ved Dynekilen. Karl XII blir drept av norske styrker foran Fredriksten festning 1719. Tordenskjold tar Marstrand 1720 Dansk-svensk fred på Fredensborg. Preussisk-svensk fred i Stockholm. 1721 Russisk-svensk fred i Nystad
Karl XIIKarl XII (født 17. juni 1682, død 30. november 1718 ) var svensk konge fra 1697 til 1718. Han ble skutt under beleiring av Fredriksten festning 11. desember 1718. Han ledet Sverige igjenom en serie forsvarskriger, utløst av at den østlige rikshalvdelen (dagens Finland og Baltikum) ble truet av Russland. Han var sønn til Karl XI og den danskfødte Ulrika Eleonora d.e.. Han var ugift og barnløs, slik at hans etterfølger ble søsteren Ulrika Eleonora d.y..
Kongens død kom under det svenske felttoget mot Norge under Store nordiske krig, og de svenske troppene trakk seg ut ti dager etter, både av Norge, også fra Trøndelag. På Lensmuseet i Varberg i Sverige oppbevares den såkalte "Kulknappen" som historier på folkemunne utpeker som prosjektilet som felte Karl XII. En menig soldat skal ha plukket den opp i løpegraven like ved stedet kongen falt.Mer enn 200 år senere ble den levert til museet og presenteres nå som en del av mytedannelsen rundt Karl XIIs død. I mars 2003 ble det foretatt en DNA-mitokondrie analyse av overflaten på "Kulknappen". Sammenholdt med blodrester i Karl XIIs uniform i Livrustkammaren i Stockholm viser analysen at Karl XII er i samme gruppe som flere hundre tusen svensker som passer til det mitokondrium som analysen viser. Dermed er det ikke vitenskapelig utelukket at "Kulknappen" kan ha gått gjennom kongens hode. Hvem som eventuelt skjøt, er det ingen som vet. Kongens død førte til fredsforhandlinger, men krigen ble ikke avsluttet før i 1721. Karl XII er sammen med Gustaf II Adolf Sveriges mest kjente krigerkonger, og viet halvparten av sitt liv til å være på felttog. Han ble kjent for å ikke tape noen slag under Store nordiske krig, men under det store slaget ved Poltava i dagens Ukraina, som svenskene tapte for den russiske tsar Peter den store ble han skadet i foten og måtte overlate kommandoen til general Rehnskiöld. Hans skriver Gustaf Adlerfelt ble drept i det slaget. Ingen vet helt sikkert hvem som skjøt Kong Karl XII
Hans soldater ble kalt karolinere, fra dette stammer også slektsnavnet Carolin.
Peter den store
Peter den store (født 30. mai 1672, døde 8. februar 1725), tsar av Russland, ble født i Moskva som sønnesønn av Mikhail Romanov, tsar fra 1613. Han ble kronet til tsar av Russland den 27. april 1682, kun 10 år gammel. På grunn av politiske omstendigheter kom han til å regjere sammen med sin halvbror Ivan og under ledelse av sin halvsøster Sofia.
I 1689 ble Sofia tvunget fra makten, og da Ivan døde i 1696 ble Peter enehersker. Han var meget oppsatt på å gjøre Russland til en europeisk stormakt og inviterte de beste ingeniører, skipsbyggere, arkitekter og håndverkere til å komme til Russland. Likeledes sendte han hundrevis av unge russere til Europa for å lære. Selv avla han flere besøk i Europa og besøkte for eksempel København i 1716. Han arbeidet i flere år i Nederland for å lære skipsbygningshåndverket.
Først selvstendig skritt av den unge tsaren var et forsøk å innta festning Azov i 1695. Denne festningen hadde en viktig betydning ikke bare som utgang til hav, men først og fremst for å sikre Sør-Russland mot streiftog av Krim tatarer. Den første Azovkampanjen mislyktes. Den Russiske hæren klarte ikke å innta festningen. Russere hadde ingen flåte, mens tyrkisk garnison fikk forsyning havveien, og Peters tropper kunne ikke forhindre det. Vinter og vår 1696 i Voronezh arrangerte Peter elveflåtesbygging. Etter at flotiljen ble ferdig bygget, Peter endret hærenskommando og gjentok stormen, og 19 juli 1696 Azovs garnison gav opp. Om noen dager ble Taganrog grunnlagt på kysten av Azovhavet. Den første borgermester i Taganrog var nordmann Cornelius Cruys (Nils Olsen), skreddersønn fra Skagen i Stavanger. Han fikk en eventyrlig start i Marinen og i det Russiske maktapparatet, da i 1681 russisk tsar Peter den Store under sitt besøk til Amsterdam hyrte skipperen Cruys som viseadmiral i den Russiske flåten. Cornelius Cruys ble med Peter den Store til Russland, hvor han hadde en avgjørende rolle som bygger av den Russiske flåten. Resten av sitt liv han var i Russisk tjeneste og ble den første Russiske admiralen.
Peters første krig var mot Tyrkia for å oppnå adgang til Svartehavet, og for første gang vant en russisk flåte et slag. Peters største ambisjon var å skaffe Russland adgang til Østersjøen, og i 1700 startet han den store nordiske krig mot Sverige. Krigen varte i 21 år.
I 1703 grunnla Peter St. Petersburg ved Neva-elvens munning på et område, som hittil hadde vært finsk (svensk). St. Petersburg utviklet seg hurtig til en driftig havneby, og i 1712 flyttet Peter hovedstaden hit fra Moskva. I 1725 hadde St. Petersburg 75 000 innbyggere. Da krigen mot Sverige ble avsluttet med seiren ved Poltava, lot Peter seg utnevne til russisk keiser den 22. oktober 1721. Under hans regjering var det flere opprør, som imidlertid ble slått ned med stor brutalitet. Da han fikk mistanke om at hans egen sønn, Aleksej deltok i et komplott mot tronen, lot han ham fengsle og torturere til døde. Peter den store døde 8. februar 1725 og ble begravet i Peter og Paul-domkirken i St. Petersburg. Han hadde forsømt å utnevne en etterfølger og ble derfor etterfulgt av sin hustru Katarina I.
Det norske biland i Antarktis, Peter 1.s øy er oppkalt etter ham
Freden i Nystad er navnet på den fred som ble sluttet mellom Sverige og Russland den 30. august 1721, og dermed avsluttet den store nordiske krig. I freden måtte Sverige til Russland avstå deler av Viborgs og Kexholms län og hele Ingermanland, Estland (med øyene Ösel og Dagö) samt Livland.
Livland er et historisk landskap i Baltikum. Landskapet er i dag delt mellom Estland og Latvia. Hoveddelen av Ingermanland ble svensk ved freden i Stolbova i 1617. Etter freden i Nystad i 1721 ble det atter russisk. I mellomtiden hadde mange finner flyttet til området. Det historiske Ingermanlands viktigste by var St. Petersburg.
Bakgrunn
Mellom 1560 og 1660 skapte Sverige et Østersjøimperium sentrert rundt Finskebukta, som utgjorde provinsene Karelen, Ingermanland, Estland og Livland. Under tredveårskrigen skaffet Sverige seg besittelser i Tyskland, bl.a. Vestpommern, Wismar, hertugdømmet Bremen og Verden. Samtidig erobret Sverige danske og norske provinser nord for Øresund, bl.a. den gamle danske provinsen Skåne. Disse erobringene skyldtes i stor grad den svenske arméens gode trening. Den svenske arméen var langt mer profesjonell enn de fleste kontinentale arméer og kunne skyte betydelig mer på grunn av sin våpentrening. Imidlertid klarte ikke Sverige å støtte og vedlikeholde arméen når krigen ble forlenget, og omkostningene for krigføringen kunne ikke belastes de okkuperte landene.
I 1617 hadde traktaten i Stolbovo til Sveriges fordel fratatt Russland tilgang til Østersjøen, og den interne striden i løpet av første halvdel av det 17. århundre førte til at Russland aldri var i posisjon til å utfordre Sverige for å vinne tilbake disse områdene. Senere i århundret ble Russland styrket, særlig under Peter den Store, som ønsket å vinne tilbake de tapte områdene og gjenetablere et russisk nærvær ved Østersjøen. På slutten av 1690-tallet klarte eventyreren Johann Patkul å få istand en allianse mellom Russland, Danmark og Sachsen, og i 1700 angrep de tre landene Sverige.
Svenske seire
Fra begynnelsen av Store nordiske krig led Sverige under kong Karl XIIs manglende evne til å se situasjonen fra annet enn sitt personlige synspunkt. Hans oppsettelse på å hevne seg på sine fiender overskygget alle andre vurderinger. Igjen og igjen under disse atten årene med krig hadde han mulighet til å diktere en for Sverige fordelaktig fred. Den første delen av krigen bestod av en rekke svenske seire. Danmark ble beseiret sommeren 1700 under krigens første store slag, og det så grundig at landet ikke kunne delta i krigen på flere år. Deretter fulgte Russland, som led et knusende nederlag i slaget ved Narva i november.
Etter å ha oppnådd å oppløse den første koalisjonen mot ham i freden i Travendal og seieren i Narva, anså den svenske kansler Benedikt Oxenstierna de andre europeiske landenes, særlig Frankrike og sjømaktene som stod på terskelen til Den spanske arvefølgekrig, ønske om Sveriges gunst, som en gylden mulighet til å avslutte denne krigen og etablere seg som Europas megler. På denne tiden tilbød representantene for Polen-Litauen (som anså seg som nøytrale til tross for sin konges aktive deltagelse i den antisvenske koalisjonen) å være meglere mellom den svenske kongen og August den Sterke. Men Karl, som var oppsatt på å avsette August fra den polske tronen, holdt seg stolt borte og angrep Polen. Med dette endte Polens nøytralitet, og landet gikk inn i krigen på sin konges side. Fem år senere, den 24. september 1706, avsluttet kongen likevel Den polske krigen gjennom traktaten i Altranstadt, men denne traktaten var ikke til noen fordel for Sverige, og innebar ikke engang kompensasjon for seks års krigføring, og var derfor et politisk nederlag.
Russiske seire
Mellom 1700 og 1707 hadde to av Sveriges baltiske provinser, Estland og Ingermanland, blitt erobret av tsaren, og en tredje, Livland, blitt lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Han begynte å bygge opp en marine og en moderne armé, basert hovedsakelig på infanteri trent i bruk av skytevåpen.
Men selv nå kunne Karl med et pennestrøk fått tilbake nesten alt han hadde mistet. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Igjen ønsket Karl imidlertid å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov og dro med hæren sin til Ukraina under vinteren. Imidlertid ble hans styrker svekket av det kolde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han kampanjen fortsatte våren 1709 hadde Karl mistet en tredjedel av sin armé, og han led et knusende nederlag for Peter i slaget ved Poltava, hvoretter han flyktet til det osmanske rike hvor han tilbragte fem år i eksil. Peters seier kom overraskende ved de europeiske hoffene, og på én dag etablerte Russland seg som europeisk stormakt.
Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og August den Sterke gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet, og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en den av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangö.
Stralsunds fall
Bare kansleren, grev Arvid Horns, besluttsomhet holdt Sverige i krigen frem til Karl endelig returnerte det det osmanske rike. Kongen kom til den svenskkontrollerte byen Stralsund i november 1714. Karl var da i krig med hele Nord-Europa, og Stralsund var dømt til å falle. Karl ble der til desember 1715, og flyktet bare få dager før Stralsund falt.
På dette tidspunktet ble Karl av mange ansett som gal, ettersom han ikke ville tenke på fred og Sverige allerede hadde betalt en fryktelig pris for krigen, uten noe håp i sikte. Alle Sveriges baltiske og tyske besittelser var tapt.
AvslutningSelv om Karl kom tilbake fra det osmanske rike og tok personlig kontroll over krigføringen, oppnådde han lite før sin død i 1718. I det neste årene endret lite seg, men en rekke innfall på svensk område demonstrerte at krigen snart var avgjort, og Preussen og Hannover sluttet seg til koalisjonen i håp om å vinne land når freden ble sluttet. En serie av massiv dansk og russisk herjing ved den svenske kysten, der bl.a. Stockholms skjærgård ble brent ned, tvang til sluttet krigen til en ende.
Store nordiske krig ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Sverige hadde mistet alle sine oversjøiske besittelser erobret i det 17. århundre, og var ikke lenger en europeisk stormakt. Russland vant Sveriges baltiske besittelser, og var fra da den største makten i Øst-Europa. Sveriges utilfredshet med krigens resultat førte til Den russisk-svenske krig 1741-1743, Gustav IIIs russiske krig og Finskekrigen.
Sammendrag
Tordenskjolds seier ved Slaget ved Dynekilen. Karl XII blir drept av norske styrker foran Fredriksten festning 1719. Tordenskjold tar Marstrand 1720 Dansk-svensk fred på Fredensborg. Preussisk-svensk fred i Stockholm. 1721 Russisk-svensk fred i Nystad
Karl XIIKarl XII (født 17. juni 1682, død 30. november 1718 ) var svensk konge fra 1697 til 1718. Han ble skutt under beleiring av Fredriksten festning 11. desember 1718. Han ledet Sverige igjenom en serie forsvarskriger, utløst av at den østlige rikshalvdelen (dagens Finland og Baltikum) ble truet av Russland. Han var sønn til Karl XI og den danskfødte Ulrika Eleonora d.e.. Han var ugift og barnløs, slik at hans etterfølger ble søsteren Ulrika Eleonora d.y..
Kongens død kom under det svenske felttoget mot Norge under Store nordiske krig, og de svenske troppene trakk seg ut ti dager etter, både av Norge, også fra Trøndelag. På Lensmuseet i Varberg i Sverige oppbevares den såkalte "Kulknappen" som historier på folkemunne utpeker som prosjektilet som felte Karl XII. En menig soldat skal ha plukket den opp i løpegraven like ved stedet kongen falt.Mer enn 200 år senere ble den levert til museet og presenteres nå som en del av mytedannelsen rundt Karl XIIs død. I mars 2003 ble det foretatt en DNA-mitokondrie analyse av overflaten på "Kulknappen". Sammenholdt med blodrester i Karl XIIs uniform i Livrustkammaren i Stockholm viser analysen at Karl XII er i samme gruppe som flere hundre tusen svensker som passer til det mitokondrium som analysen viser. Dermed er det ikke vitenskapelig utelukket at "Kulknappen" kan ha gått gjennom kongens hode. Hvem som eventuelt skjøt, er det ingen som vet. Kongens død førte til fredsforhandlinger, men krigen ble ikke avsluttet før i 1721. Karl XII er sammen med Gustaf II Adolf Sveriges mest kjente krigerkonger, og viet halvparten av sitt liv til å være på felttog. Han ble kjent for å ikke tape noen slag under Store nordiske krig, men under det store slaget ved Poltava i dagens Ukraina, som svenskene tapte for den russiske tsar Peter den store ble han skadet i foten og måtte overlate kommandoen til general Rehnskiöld. Hans skriver Gustaf Adlerfelt ble drept i det slaget. Ingen vet helt sikkert hvem som skjøt Kong Karl XII
Hans soldater ble kalt karolinere, fra dette stammer også slektsnavnet Carolin.
Peter den store
Peter den store (født 30. mai 1672, døde 8. februar 1725), tsar av Russland, ble født i Moskva som sønnesønn av Mikhail Romanov, tsar fra 1613. Han ble kronet til tsar av Russland den 27. april 1682, kun 10 år gammel. På grunn av politiske omstendigheter kom han til å regjere sammen med sin halvbror Ivan og under ledelse av sin halvsøster Sofia.
I 1689 ble Sofia tvunget fra makten, og da Ivan døde i 1696 ble Peter enehersker. Han var meget oppsatt på å gjøre Russland til en europeisk stormakt og inviterte de beste ingeniører, skipsbyggere, arkitekter og håndverkere til å komme til Russland. Likeledes sendte han hundrevis av unge russere til Europa for å lære. Selv avla han flere besøk i Europa og besøkte for eksempel København i 1716. Han arbeidet i flere år i Nederland for å lære skipsbygningshåndverket.
Først selvstendig skritt av den unge tsaren var et forsøk å innta festning Azov i 1695. Denne festningen hadde en viktig betydning ikke bare som utgang til hav, men først og fremst for å sikre Sør-Russland mot streiftog av Krim tatarer. Den første Azovkampanjen mislyktes. Den Russiske hæren klarte ikke å innta festningen. Russere hadde ingen flåte, mens tyrkisk garnison fikk forsyning havveien, og Peters tropper kunne ikke forhindre det. Vinter og vår 1696 i Voronezh arrangerte Peter elveflåtesbygging. Etter at flotiljen ble ferdig bygget, Peter endret hærenskommando og gjentok stormen, og 19 juli 1696 Azovs garnison gav opp. Om noen dager ble Taganrog grunnlagt på kysten av Azovhavet. Den første borgermester i Taganrog var nordmann Cornelius Cruys (Nils Olsen), skreddersønn fra Skagen i Stavanger. Han fikk en eventyrlig start i Marinen og i det Russiske maktapparatet, da i 1681 russisk tsar Peter den Store under sitt besøk til Amsterdam hyrte skipperen Cruys som viseadmiral i den Russiske flåten. Cornelius Cruys ble med Peter den Store til Russland, hvor han hadde en avgjørende rolle som bygger av den Russiske flåten. Resten av sitt liv han var i Russisk tjeneste og ble den første Russiske admiralen.
Peters første krig var mot Tyrkia for å oppnå adgang til Svartehavet, og for første gang vant en russisk flåte et slag. Peters største ambisjon var å skaffe Russland adgang til Østersjøen, og i 1700 startet han den store nordiske krig mot Sverige. Krigen varte i 21 år.
I 1703 grunnla Peter St. Petersburg ved Neva-elvens munning på et område, som hittil hadde vært finsk (svensk). St. Petersburg utviklet seg hurtig til en driftig havneby, og i 1712 flyttet Peter hovedstaden hit fra Moskva. I 1725 hadde St. Petersburg 75 000 innbyggere. Da krigen mot Sverige ble avsluttet med seiren ved Poltava, lot Peter seg utnevne til russisk keiser den 22. oktober 1721. Under hans regjering var det flere opprør, som imidlertid ble slått ned med stor brutalitet. Da han fikk mistanke om at hans egen sønn, Aleksej deltok i et komplott mot tronen, lot han ham fengsle og torturere til døde. Peter den store døde 8. februar 1725 og ble begravet i Peter og Paul-domkirken i St. Petersburg. Han hadde forsømt å utnevne en etterfølger og ble derfor etterfulgt av sin hustru Katarina I.
Det norske biland i Antarktis, Peter 1.s øy er oppkalt etter ham
Freden i Nystad er navnet på den fred som ble sluttet mellom Sverige og Russland den 30. august 1721, og dermed avsluttet den store nordiske krig. I freden måtte Sverige til Russland avstå deler av Viborgs og Kexholms län og hele Ingermanland, Estland (med øyene Ösel og Dagö) samt Livland.
Livland er et historisk landskap i Baltikum. Landskapet er i dag delt mellom Estland og Latvia. Hoveddelen av Ingermanland ble svensk ved freden i Stolbova i 1617. Etter freden i Nystad i 1721 ble det atter russisk. I mellomtiden hadde mange finner flyttet til området. Det historiske Ingermanlands viktigste by var St. Petersburg.
torsdag 12. juli 2007
SVERIGES PLANER OM UNION MED NORGE
Tapet av Finland til Russland i 1809 førte til en statsomveltning i Sverige. Kong Gustav 4. Adolf ble avsatt og måtte gå i landflyktighet. Riksdagen utarbeidet en ny grunnlov og utpekte den styrtede kongens onkel, hertug Carl, til ny konge under navnet Carl 13.
I 1810 valgte Riksdagen den franske marskalken Jean-Baptiste Bernadotte til tronfølger under navnet Carl Johan. Kronprinsen tok straks ledelsen av svensk politikk, la til side tankene om å gjenerobre Finland, og utformet fra 1812 av planer om å erobre Norge. Russland gav sin støtte til planene allerede samme år. Den 3. mars 1813 skrev utsendinger for utenriksminister Castlereagh i Stockholm under på en traktat der Storbritannia forpliktet seg til å støtte den svenske Norges-politikken.
Gjennom 1812 og 1813 forsøkte Sverige på flere måter å påvirke stemningen i Norge til fordel for et statsforbund med Sverige. Agitasjonen kunne ha form av politiske pamfletter og flygeblad, eller utsendte agenter med oppdrag å knytte forbindelse til kretser som var i opposisjon til det danske eneveldet. Sentralt i denne opposisjonen stod grev Herman Wedel Jarlsberg. Han ble våren 1813 oppsøkt av Carl Johans utsending Nils Koch, som formidlet til kronprinsen den norske grevens råd om hvordan Sverige skulle gå fram for å vinne Norge.
I 1810 valgte Riksdagen den franske marskalken Jean-Baptiste Bernadotte til tronfølger under navnet Carl Johan. Kronprinsen tok straks ledelsen av svensk politikk, la til side tankene om å gjenerobre Finland, og utformet fra 1812 av planer om å erobre Norge. Russland gav sin støtte til planene allerede samme år. Den 3. mars 1813 skrev utsendinger for utenriksminister Castlereagh i Stockholm under på en traktat der Storbritannia forpliktet seg til å støtte den svenske Norges-politikken.
Gjennom 1812 og 1813 forsøkte Sverige på flere måter å påvirke stemningen i Norge til fordel for et statsforbund med Sverige. Agitasjonen kunne ha form av politiske pamfletter og flygeblad, eller utsendte agenter med oppdrag å knytte forbindelse til kretser som var i opposisjon til det danske eneveldet. Sentralt i denne opposisjonen stod grev Herman Wedel Jarlsberg. Han ble våren 1813 oppsøkt av Carl Johans utsending Nils Koch, som formidlet til kronprinsen den norske grevens råd om hvordan Sverige skulle gå fram for å vinne Norge.
FREDSTRAKTATEN I KIEL
Sverige sluttet seg til stormaktsalliansen mot Napoleon, som bestod av Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike, og fikk i bytte et løfte om å få Norge etter Napoleons fall. Den erfarne hærføreren Carl Johan ble leder for alliansens armeer på nordflanken og slo keiserens styrker i flere slag, det siste store ved Leipzig 16.- 19. oktober 1813. Deretter snudde han sine avdelinger nordover mot Napoleons allierte, Frederik 6. av Danmark-Norge. Den 15. desember ble det sluttet våpenstillstand og innledet forhandlinger i Kiel, hovedstaden i de dansk-tyske fyrstedømmene Slesvig og Holstein. Den 14. januar 1814 ble fredstraktaten mellom Sverige og Danmark undertegnet.
Kieltraktaten var en avtale mellom fyrster, uten folkelig medvirkning. Traktatens 28 artikler hadde ett hovedformål, å overføre Norge ”med fuld Eiendomsret og Souverenitet” fra den danske til den svenske kongen, slik at det for framtiden skulle ”danne et Kongerige forenet med det Svenske” (artikkel 4). Traktatens 16. artikkel bestemte at det skulle utstedes proklamasjoner til innbyggerne i det avståtte land som underrettet dem om det som hadde skjedd, løste dem fra deres troskapsed til kongen, og oppfordret dem til med ro å ta imot den nye suverenens tropper. I tråd med dette utstedte Frederik 6. et åpent brev datert 18. januar 1814 om ”Norges Afstaaelse til Sverrig”, fulgt av en kunngjøring om at embetsmenn som ikke ville forbli i Norge skulle overlevere sine embeter til etterfølgere oppnevnt av den svenske regjering.
Anført av den danske stattholderen, prins Christian Frederik, gjorde Norge opprør mot Kieltraktaten og nektet å underkaste seg Sveriges konge. Mens Carl Johan var opptatt på kontinentet med nyorganiseringen etter Napoleons fall, utformet Riksforsamlingen på Eidsvoll en grunnlov og valgte Christian Frederik til Norges konge. Sverige kunne ikke gjøre stort mer enn å argumentere med kongelige proklamasjoner og politiske pamfletter.
Sammandrag
I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom Kielfreden tvunget til å avstå Norge til den kongen av Sverige, men Danmark beholdt de norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegels. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon, og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig med Sverige sommeren 1814 måtte den norske regjering godta fredsvilkårene i Mossekonvensjonen. Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Landet kunne beholde Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for å kunne inngå i unionen.
Kieltraktaten var en avtale mellom fyrster, uten folkelig medvirkning. Traktatens 28 artikler hadde ett hovedformål, å overføre Norge ”med fuld Eiendomsret og Souverenitet” fra den danske til den svenske kongen, slik at det for framtiden skulle ”danne et Kongerige forenet med det Svenske” (artikkel 4). Traktatens 16. artikkel bestemte at det skulle utstedes proklamasjoner til innbyggerne i det avståtte land som underrettet dem om det som hadde skjedd, løste dem fra deres troskapsed til kongen, og oppfordret dem til med ro å ta imot den nye suverenens tropper. I tråd med dette utstedte Frederik 6. et åpent brev datert 18. januar 1814 om ”Norges Afstaaelse til Sverrig”, fulgt av en kunngjøring om at embetsmenn som ikke ville forbli i Norge skulle overlevere sine embeter til etterfølgere oppnevnt av den svenske regjering.
Anført av den danske stattholderen, prins Christian Frederik, gjorde Norge opprør mot Kieltraktaten og nektet å underkaste seg Sveriges konge. Mens Carl Johan var opptatt på kontinentet med nyorganiseringen etter Napoleons fall, utformet Riksforsamlingen på Eidsvoll en grunnlov og valgte Christian Frederik til Norges konge. Sverige kunne ikke gjøre stort mer enn å argumentere med kongelige proklamasjoner og politiske pamfletter.
Sammandrag
I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom Kielfreden tvunget til å avstå Norge til den kongen av Sverige, men Danmark beholdt de norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegels. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon, og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig med Sverige sommeren 1814 måtte den norske regjering godta fredsvilkårene i Mossekonvensjonen. Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Landet kunne beholde Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for å kunne inngå i unionen.
SVERIGES ANGREP PÅ NORGE – MOSSEKONVENSJONEN
Norges motstand mot Kieltraktaten ble møtt med forberedelser til et militært angrep på Norge. På svensk side stod ca. 45 000 mann mot ca. 26 000 mann i Norge. Den 26. juli om morgenen ble Sveriges krigserklæring overlevert ved Svinesund. Krigen begynte for alvor da den svenske arméen natt til 30. juli krysset grensen og beleiret Fredriksten festning mens den svenske hovedstyrken rykket videre nordover. Fredssonderinger begynte allerede den 4. august, samme dag som Fredrikstad festning kapitulerte, og den 6. august kom Carl Johan med tilbud om våpenhvile. Forhandlinger om våpenhvile kom i gang i Moss 10. august mellom den svenske generalmajor Magnus Björnstjerna og kong Christian Frederik. Sveriges mål for forhandlingene var å få Christian Frederik til å sammenkalle et storting med mandat å gjøre endringer i Grunnloven og overlate makten til regjeringen. Dette ble også resultatet av forhandlingene som pågikk til 14. august i Moss jernverks hovedbygning. Avtaledokumentene omfatter en politisk konvensjon med fire tilleggsartikler, og en avtale om våpenhvile som skulle tre i kraft straks den var undertegnet og vare til 14 dager etter at Stortinget hadde kommet sammen.
OKKUPERT LAND – SMÅLENENE I SVERIGES VOLD
Etter inngåelsen av Mossekonvensjonen beholdt Carl Johan deler av sin armé i Norge som et pressmiddel overfor nordmennene. Den svenske okkupasjonen av Smålenene (Østfold) kom til å vare helt til våren 1815. Carl Johan oppholdt seg i den okkuperte delen av Smålenene fra 7. august, da han under salutt og militær parade flyttet inn i kommandantboligen i Fredrikstad. Den 21. august forflyttet han seg til Fredrikshald for derfra å overvåke forhandlingene med nordmennene om iverksettelsen av unionen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)