STORE NORDISKE KRIG

Store nordiske krig er benevnelsen på krigen som ble ført i nord- og øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge og Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700, og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Russland etablerte seg som den dominerende makt i Østersjøområdet og en europeisk stormakt.

Bakgrunn
Mellom 1560 og 1660 skapte Sverige et Østersjøimperium sentrert rundt Finskebukta, som utgjorde provinsene Karelen, Ingermanland, Estland og Livland. Under tredveårskrigen skaffet Sverige seg besittelser i Tyskland, bl.a. Vestpommern, Wismar, hertugdømmet Bremen og Verden. Samtidig erobret Sverige danske og norske provinser nord for Øresund, bl.a. den gamle danske provinsen Skåne. Disse erobringene skyldtes i stor grad den svenske arméens gode trening. Den svenske arméen var langt mer profesjonell enn de fleste kontinentale arméer og kunne skyte betydelig mer på grunn av sin våpentrening. Imidlertid klarte ikke Sverige å støtte og vedlikeholde arméen når krigen ble forlenget, og omkostningene for krigføringen kunne ikke belastes de okkuperte landene.
I 1617 hadde traktaten i Stolbovo til Sveriges fordel fratatt Russland tilgang til Østersjøen, og den interne striden i løpet av første halvdel av det 17. århundre førte til at Russland aldri var i posisjon til å utfordre Sverige for å vinne tilbake disse områdene. Senere i århundret ble Russland styrket, særlig under Peter den Store, som ønsket å vinne tilbake de tapte områdene og gjenetablere et russisk nærvær ved Østersjøen. På slutten av 1690-tallet klarte eventyreren Johann Patkul å få istand en allianse mellom Russland, Danmark og Sachsen, og i 1700 angrep de tre landene Sverige.

Svenske seire
Fra begynnelsen av Store nordiske krig led Sverige under kong Karl XIIs manglende evne til å se situasjonen fra annet enn sitt personlige synspunkt. Hans oppsettelse på å hevne seg på sine fiender overskygget alle andre vurderinger. Igjen og igjen under disse atten årene med krig hadde han mulighet til å diktere en for Sverige fordelaktig fred. Den første delen av krigen bestod av en rekke svenske seire. Danmark ble beseiret sommeren 1700 under krigens første store slag, og det så grundig at landet ikke kunne delta i krigen på flere år. Deretter fulgte Russland, som led et knusende nederlag i slaget ved Narva i november.
Etter å ha oppnådd å oppløse den første koalisjonen mot ham i freden i Travendal og seieren i Narva, anså den svenske kansler Benedikt Oxenstierna de andre europeiske landenes, særlig Frankrike og sjømaktene som stod på terskelen til Den spanske arvefølgekrig, ønske om Sveriges gunst, som en gylden mulighet til å avslutte denne krigen og etablere seg som Europas megler. På denne tiden tilbød representantene for Polen-Litauen (som anså seg som nøytrale til tross for sin konges aktive deltagelse i den antisvenske koalisjonen) å være meglere mellom den svenske kongen og August den Sterke. Men Karl, som var oppsatt på å avsette August fra den polske tronen, holdt seg stolt borte og angrep Polen. Med dette endte Polens nøytralitet, og landet gikk inn i krigen på sin konges side. Fem år senere, den 24. september 1706, avsluttet kongen likevel Den polske krigen gjennom traktaten i Altranstadt, men denne traktaten var ikke til noen fordel for Sverige, og innebar ikke engang kompensasjon for seks års krigføring, og var derfor et politisk nederlag.

Russiske seire
Mellom 1700 og 1707 hadde to av Sveriges baltiske provinser, Estland og Ingermanland, blitt erobret av tsaren, og en tredje, Livland, blitt lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Han begynte å bygge opp en marine og en moderne armé, basert hovedsakelig på infanteri trent i bruk av skytevåpen.
Men selv nå kunne Karl med et pennestrøk fått tilbake nesten alt han hadde mistet. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Igjen ønsket Karl imidlertid å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov og dro med hæren sin til Ukraina under vinteren. Imidlertid ble hans styrker svekket av det kolde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han kampanjen fortsatte våren 1709 hadde Karl mistet en tredjedel av sin armé, og han led et knusende nederlag for Peter i slaget ved Poltava, hvoretter han flyktet til det osmanske rike hvor han tilbragte fem år i eksil. Peters seier kom overraskende ved de europeiske hoffene, og på én dag etablerte Russland seg som europeisk stormakt.

Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og August den Sterke gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet, og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en den av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangö.

Stralsunds fall
Bare kansleren, grev Arvid Horns, besluttsomhet holdt Sverige i krigen frem til Karl endelig returnerte det det osmanske rike. Kongen kom til den svenskkontrollerte byen Stralsund i november 1714. Karl var da i krig med hele Nord-Europa, og Stralsund var dømt til å falle. Karl ble der til desember 1715, og flyktet bare få dager før Stralsund falt.
På dette tidspunktet ble Karl av mange ansett som gal, ettersom han ikke ville tenke på fred og Sverige allerede hadde betalt en fryktelig pris for krigen, uten noe håp i sikte. Alle Sveriges baltiske og tyske besittelser var tapt.
AvslutningSelv om Karl kom tilbake fra det osmanske rike og tok personlig kontroll over krigføringen, oppnådde han lite før sin død i 1718. I det neste årene endret lite seg, men en rekke innfall på svensk område demonstrerte at krigen snart var avgjort, og Preussen og Hannover sluttet seg til koalisjonen i håp om å vinne land når freden ble sluttet. En serie av massiv dansk og russisk herjing ved den svenske kysten, der bl.a. Stockholms skjærgård ble brent ned, tvang til sluttet krigen til en ende.

Store nordiske krig ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Sverige hadde mistet alle sine oversjøiske besittelser erobret i det 17. århundre, og var ikke lenger en europeisk stormakt. Russland vant Sveriges baltiske besittelser, og var fra da den største makten i Øst-Europa. Sveriges utilfredshet med krigens resultat førte til Den russisk-svenske krig 1741-1743, Gustav IIIs russiske krig og Finskekrigen.

Sammendrag
Tordenskjolds seier ved Slaget ved Dynekilen. Karl XII blir drept av norske styrker foran Fredriksten festning 1719. Tordenskjold tar Marstrand 1720 Dansk-svensk fred på Fredensborg. Preussisk-svensk fred i Stockholm. 1721 Russisk-svensk fred i Nystad
Karl XIIKarl XII (født 17. juni 1682, død 30. november 1718 ) var svensk konge fra 1697 til 1718. Han ble skutt under beleiring av Fredriksten festning 11. desember 1718. Han ledet Sverige igjenom en serie forsvarskriger, utløst av at den østlige rikshalvdelen (dagens Finland og Baltikum) ble truet av Russland. Han var sønn til Karl XI og den danskfødte Ulrika Eleonora d.e.. Han var ugift og barnløs, slik at hans etterfølger ble søsteren Ulrika Eleonora d.y..
Kongens død kom under det svenske felttoget mot Norge under Store nordiske krig, og de svenske troppene trakk seg ut ti dager etter, både av Norge, også fra Trøndelag. På Lensmuseet i Varberg i Sverige oppbevares den såkalte "Kulknappen" som historier på folkemunne utpeker som prosjektilet som felte Karl XII. En menig soldat skal ha plukket den opp i løpegraven like ved stedet kongen falt.Mer enn 200 år senere ble den levert til museet og presenteres nå som en del av mytedannelsen rundt Karl XIIs død. I mars 2003 ble det foretatt en DNA-mitokondrie analyse av overflaten på "Kulknappen". Sammenholdt med blodrester i Karl XIIs uniform i Livrustkammaren i Stockholm viser analysen at Karl XII er i samme gruppe som flere hundre tusen svensker som passer til det mitokondrium som analysen viser. Dermed er det ikke vitenskapelig utelukket at "Kulknappen" kan ha gått gjennom kongens hode. Hvem som eventuelt skjøt, er det ingen som vet. Kongens død førte til fredsforhandlinger, men krigen ble ikke avsluttet før i 1721. Karl XII er sammen med Gustaf II Adolf Sveriges mest kjente krigerkonger, og viet halvparten av sitt liv til å være på felttog. Han ble kjent for å ikke tape noen slag under Store nordiske krig, men under det store slaget ved Poltava i dagens Ukraina, som svenskene tapte for den russiske tsar Peter den store ble han skadet i foten og måtte overlate kommandoen til general Rehnskiöld. Hans skriver Gustaf Adlerfelt ble drept i det slaget. Ingen vet helt sikkert hvem som skjøt Kong Karl XII
Hans soldater ble kalt karolinere, fra dette stammer også slektsnavnet Carolin.

Peter den store
Peter den store (født 30. mai 1672, døde 8. februar 1725), tsar av Russland, ble født i Moskva som sønnesønn av Mikhail Romanov, tsar fra 1613. Han ble kronet til tsar av Russland den 27. april 1682, kun 10 år gammel. På grunn av politiske omstendigheter kom han til å regjere sammen med sin halvbror Ivan og under ledelse av sin halvsøster Sofia.
I 1689 ble Sofia tvunget fra makten, og da Ivan døde i 1696 ble Peter enehersker. Han var meget oppsatt på å gjøre Russland til en europeisk stormakt og inviterte de beste ingeniører, skipsbyggere, arkitekter og håndverkere til å komme til Russland. Likeledes sendte han hundrevis av unge russere til Europa for å lære. Selv avla han flere besøk i Europa og besøkte for eksempel København i 1716. Han arbeidet i flere år i Nederland for å lære skipsbygningshåndverket.
Først selvstendig skritt av den unge tsaren var et forsøk å innta festning Azov i 1695. Denne festningen hadde en viktig betydning ikke bare som utgang til hav, men først og fremst for å sikre Sør-Russland mot streiftog av Krim tatarer. Den første Azovkampanjen mislyktes. Den Russiske hæren klarte ikke å innta festningen. Russere hadde ingen flåte, mens tyrkisk garnison fikk forsyning havveien, og Peters tropper kunne ikke forhindre det. Vinter og vår 1696 i Voronezh arrangerte Peter elveflåtesbygging. Etter at flotiljen ble ferdig bygget, Peter endret hærenskommando og gjentok stormen, og 19 juli 1696 Azovs garnison gav opp. Om noen dager ble Taganrog grunnlagt på kysten av Azovhavet. Den første borgermester i Taganrog var nordmann Cornelius Cruys (Nils Olsen), skreddersønn fra Skagen i Stavanger. Han fikk en eventyrlig start i Marinen og i det Russiske maktapparatet, da i 1681 russisk tsar Peter den Store under sitt besøk til Amsterdam hyrte skipperen Cruys som viseadmiral i den Russiske flåten. Cornelius Cruys ble med Peter den Store til Russland, hvor han hadde en avgjørende rolle som bygger av den Russiske flåten. Resten av sitt liv han var i Russisk tjeneste og ble den første Russiske admiralen.
Peters første krig var mot Tyrkia for å oppnå adgang til Svartehavet, og for første gang vant en russisk flåte et slag. Peters største ambisjon var å skaffe Russland adgang til Østersjøen, og i 1700 startet han den store nordiske krig mot Sverige. Krigen varte i 21 år.
I 1703 grunnla Peter St. Petersburg ved Neva-elvens munning på et område, som hittil hadde vært finsk (svensk). St. Petersburg utviklet seg hurtig til en driftig havneby, og i 1712 flyttet Peter hovedstaden hit fra Moskva. I 1725 hadde St. Petersburg 75 000 innbyggere. Da krigen mot Sverige ble avsluttet med seiren ved Poltava, lot Peter seg utnevne til russisk keiser den 22. oktober 1721. Under hans regjering var det flere opprør, som imidlertid ble slått ned med stor brutalitet. Da han fikk mistanke om at hans egen sønn, Aleksej deltok i et komplott mot tronen, lot han ham fengsle og torturere til døde. Peter den store døde 8. februar 1725 og ble begravet i Peter og Paul-domkirken i St. Petersburg. Han hadde forsømt å utnevne en etterfølger og ble derfor etterfulgt av sin hustru Katarina I.
Det norske biland i Antarktis, Peter 1.s øy er oppkalt etter ham
Freden i Nystad er navnet på den fred som ble sluttet mellom Sverige og Russland den 30. august 1721, og dermed avsluttet den store nordiske krig. I freden måtte Sverige til Russland avstå deler av Viborgs og Kexholms län og hele Ingermanland, Estland (med øyene Ösel og Dagö) samt Livland.
Livland er et historisk landskap i Baltikum. Landskapet er i dag delt mellom Estland og Latvia. Hoveddelen av Ingermanland ble svensk ved freden i Stolbova i 1617. Etter freden i Nystad i 1721 ble det atter russisk. I mellomtiden hadde mange finner flyttet til området. Det historiske Ingermanlands viktigste by var St. Petersburg.