TREDVEÅRSKRIGEN

Tredveårskrigen eller trettiårskrigen er navnet på en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger, og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren, og den franske kongemakten. Krigen og dertilhørende epidemier og hungersnøder førte til at befolkningen i store deler av de tysktalende smårikene ble opp mot halvert. Den franske kongemanktens villighet til å alliere seg med enhver hær - uansett religion - som var villig til å plyndre og ødelegge rivalene i øst, førte til at tysklandene forble politisk og religiøst splittet i ca 1500 småland i 222 år etter krigen. Fredsslutningen i Westfalen i 1648 kom til å danne grunnlaget for statssystemet i Europa frem til Napoleonskrigene.

Årsaker til krigen
For å forstå årsakene til tredveårskrigen må de rådende forholdene i denne perioden betraktes. Europa var hardt rammet av religionskriger og protestantismens rotfeste hos befolkningen og fyrstene førte med seg en konflikt med den rådende og vel etablerte katolisismen.
Hovedaktørene i konfliktene var Frankrike, som var den største katolske staten, og Habsburgriket, den største og fremste beskytter av katolisismen. Habsburgdynastiet var meget omfattende. De hadde posisjoner i Spania, Østerrike, Burgund, Italia og Nederlandene. Disse konfliktene endte med at det ble inngått en fredsavtale i Augsburg i 1555. Her ble det fastslått at fyrstene kunne bestemme hvilken religion deres fyrstedømmer skulle ha (av Latin: "Cius regis eius religo", dvs. "Den som styrer, hans tro skal gjelde"), og befolkningen måtte innrette seg deretter.

Det tysk-romerske riket var et konglomerat av 300 fyrstedømmer. På toppen satt en keiser som var uten noen særlig utøvende makt fordi de ulike fyrstedømmene styrte seg selv. Det var trolig flere protestanter enn katolikker i det tysk-romerske riket på 1600-tallet og mange av de 300 statene var protestantiske. I tillegg var store deler av befolkningen i de katolske statene også protestantiske, særlig i Böhmen, som ligger i dagens Tsjekkia. Dette førte med seg en sterkere protestantisk makt.

Spania var interessert i tyske stater, fordi de kontrollerte områder som hørte til Spania-Nederland i den vestlige delen av det tyske riket Frankrike var interessert i de tyske statene fordi de ønsket å forhindre at Habsburgerne fikk for mye kontroll over det tyske riket, og dermed omringe Frankrike. Sverige og Danmark var interessert i å få kontroll over de nordlige tyske statene i det baltiske området. Den religiøse spenningen mellom katolikkene og protestantene ble ytterligere forsterket etter freden i Augsburg. I tillegg spredte en tredje trosretning seg i befolkningen, Kalvinismen, som ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre. Dette skjedde samtidig som lederne av de østeuropeiske statene og Spania prøvde å opprettholde katolisismen.

Den svenske fasen (1630-1634) Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong Gustav Adolf, som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig, i tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et alt for sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte Baltikum.
Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter, hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt artilleri. Svenskene, med hjelp av sakserne, slo den tyske keiseren ved Breitenfield i 1631 og ved Lützen, der Gustav Adolf falt.

Den svensk-franske fasen (1635-1648) Frankrike var en stor katolsk stat, men på grunn av rivalisering med det tysk-romerske riket og det habsburgske Spania, allierte de seg med protestantene. Kardinal Richelieu, Ludvig XIIIs sjefsminister, mente at Habsburgerne var alt for mektig da de hadde områder i sørlige Frankrike og deler av Nederland.
Krigen artet seg som en internasjonal krig på tysk landjord. På den protestantiske siden befant Frankrike, Sverige og Nederland seg. På den andre siden var det Tyskland og Spania. Spania var som kjent under Habsburgernes kontroll, og var katolisismens fremste beskytter. Spania benyttet sjansen til å invaderte Frankrike.

I 1642 døde Richelieu, etterfulgt av Ludvig XIII året etter. Den franske tronen ble overtatt av den fem år gamle Ludvig XIV.

Sosiale og politiske aspekt ved krigenTredveårskrigen var ulik og nyskapende på flere områder. Først og fremst var det en svært blodig krig hvor mange ble drept. De religionskrigene som utartet seg før 1618 var stort sett oppgjør mellom konger og fyrster, og berørte ikke lokalbefolkningene i like stor grad som denne krigen gjorde. Med tredveårskrigen kom et ny måte å føre krig på. I stedet for en nasjonal hær, eller en hær knyttet til et folk med politiske ambisjoner, var det nå private hærer som kunne leies. Disse private hærene var topptrente og kunne handle etter andre motiv enn det som kanskje var intensjonene til de som leide dem. De private hærene var en blanding av flere folkeslag uten noen spesiell tilknytning til en region. Dermed ville ikke de, under en krig, få forsyninger fra makten. De måtte heller plyndre nærmeste landsby. Landsbyboerne som ikke ble drept, hadde ofte ikke noe annet å gjøre enn å følge hæren til neste plyndringssted. Dette førte til at flere landsbyer ble lagt øde, og sult og sykdommer var ofte en følge av dette igjen. Det finnes ikke noen eksakte tall, men et estimat tilsier at Tyskland hadde et befolkningstap rundt 40 % på landet og 33 % i byene.

Følgene av krigen
Freden i Westfalen er betraktet som starten på det moderne Europa med suverene småstater. Det var også avslutningen på religionskrigene som hadde herjet Europa i flere tiår. Det var en protestantisk seier over katolikkene, samt en svensk og fransk seier over Habsburgdynastiet.

Det som skjedde i Tyskland var at alle de rundt 300 statene fikk mer eller mindre egen suverenitet. De kunne selv gjøre avtaler med andre stater uten noen form for innblanding fra keisermakten. Det tysk-romerske riket var nå i praksis oppløst som et rike. Ingen lover kunne bli vedtatt av keisermakten, keiseren kunne heller ikke innkreve skatter. Tyskland gikk med dette tilbake til et føydalt system uten noen form for sentralstyre, og hadde ingen spesiell politisk innflytelse på det nye Europa som oppstod etter krigen. Den Habsburgske drømmen om et forent tysk-romersk rike gikk dermed i vasken.